Gjennom de 80 år som er gått siden leiren ble bygget i 1943 har bruken endret seg i takt med behovet og institusjonene som forvaltet anlegget. Espeland fangeleir er Norges eneste bevarte fangeleir bygget under 2. verdenskrig av om lag 600 leire. I dag fungerer leiren som ramme om undervisning og formidling. 

Forløperen til Espeland fangeleir var Ulven leir på Os. Fra 1940 ble Ulven benyttet av den tyske okkupanten som fengsel for norske motstandere. 

Fordi Ulven lå nærme sjøen og kunne trues av engelske tokt, overtok Wehrmacht anlegget for militær trening.

Okkupanten måtte således finne et egnet område for byggingen av et transittanlegg for politiske fanger før de arresterte ble videresendt til andre leirer.

Den nye leiren skulle også avlaste Bergen kretsfengsel, og tjene som soningsanstalt for domfelte med kortere dommer. Valget falt på Moldalia på Espeland noen kilometer syd for Indre Arna – et ødslig sted, bitende kaldt og rått om vinteren.

På bildet her ser vi originaltegningen som arkitekten SS-Untersturmführer Niebel satte opp. Bygging av Espeland fangeleir startet 1. august 1942. 

Først måtte det bygges vei fra Espeland og opp til leiren i Moldalia. Arbeidene ble utført i juni-juli 1942 av flere hundre jugoslaviske krigsfanger, behandlet som slavearbeidere. 

De var inkvartert på Reperbanen ved Fjøsangerveien i Bergen, og ble fraktet med tog frem og tilbake mellom Bergen og Espeland. Disse fangene møtte siden en svært ublid skjebne.

Tysk fangeindustri kom til uttrykk i effektiv produksjon og transport av standardiserte byggemoduler for leirer. 

Brakkebyggene kom som flatpakkede flak fra Tyskland. På bildet her ser vi lossing avmoduler på Garnes kai vinteren 1943-44, på veg til Moldalia der de skulle settes opp. 

Norske entreprenører fikk ansvar for monteringen av brakkene. Den første brakken sto klar januar 1943, hvoretter overføring av fanger fra Ulven leir og Bergen Kretsfengsel startet. Fangene deltok også i det videre byggearbeidet.  De første 8 brakkene stod ferdige sommeren 1944.

Den første brakken sto ferdig i januar 1943. Selv om det kun var én bygning klar startet internering av fanger til Espeland. 

I starten bodde den tyske leirsjefen, vaktene og fangene i samme brakke. Da fangeromsbrakke nummer to sto ferdig i februar, flyttet vaktene og leirsjefen inn dit.

I juli 1943 hadde leiren tre fangeromsbrakker, to cellebrakker og en kjøkkenbrakke. Selve fengselsområdet sto ferdig våren 1944. Da hadde det blant annet kommet opp en toalett- og vaskebrakke og et fjøs.

Høsten 1944 sto også to administrasjonsbrakker, en vaktmannskapsbrakke og et garasjebygg klare like utenfor piggtrådgjerdene. Portalen på bildet her var inngangsparti ved administrasjonsbrakken og garasjebygget.

På Espeland satt så langt vi vet 2026 fanger fra januar 1943 til mai 1945. Maksimumsbelegget var rundt 380 til samme tid. Fangene kom stort sett fra Hordaland og Sogn og Fjordane. Det kom også et beskjedent antall utlendinger i leiren, om lag 100 personer i alt. 

Fangene på vi ser på dette bildet var på arbeidskommando ved Ytre Arna kai da bildet ble tatt. Utekommando var ettertraktet blant fangene fordi det gav dem muligheten til å komme seg ut av leiren i noen timer, og bevertningen var ofte bedre utenfor leiren. Tidvis kunne også fangene få møte familien sin i hemmelighet når de var på utekommando. 

Selv om arbeidslagene på utekommando traff folk, og var et synlig bevis for fangeleirens eksistens, hadde folk på Espeland lite kontakt med fangene i det daglige. Fangeleiren lå øde til, og få innbyggere beveget seg i området rundt leiren.

De fleste fangene satt uten dom, men var i Schutzhaft – forvaring. Om anlegget til stor del var planlagt som en transittleir, ble flertallet sittende i leiren frem til løslatelse. Noen få satt fengslet i leiren som gisler for ettersøkte familiemedlemmer. Leiren avlastet Bergen kretsfengsel, og holdt innsatte som hadde kortere dommer for ikke-politiske forbrytelser.

627 politiske fanger ble overført til Grini, og minst 378 ble deretter videresendt til Tyskland. De overførte hadde som oftest alvorlige beskyldninger rettet mot seg.  Av fangene som hadde vært internert på Espeland, mistet 27 livet i utenlandske konsentrasjonsleirer, så langt vi vet.

Vaktene i Espeland fangeleir var stort sett utkommanderte tyske og østerrikske sivile, og måten disse behandlet fangene ble av fangene selv omtalt som levelige. 

Enkelte vakter forsøkte å hjelpe de innsatte etter beste evne, og gav uttrykk for at de ikke ønsket å være i Norge, eller at de næret fiendskap mot nordmenn. 

Leiren fikk etter hvert rykte på seg for å ha milde forhold og dårlige sikkerhetstiltak. Tross dette var det kun ett rapportert rømningsforsøk fra leiren. I 1944 ble det innført nye regler vedrørende hilseplikt, hygiene og skittentøy, arbeid og omgang med sivilpersoner i leiren. Det ble innført skjerpet straff for fluktforsøk og innført løpetempo i arbeidstiden. 

I mars 1945 ble forholdene i leiren skjerpet ytterligere gjennom utskiftninger i leirledelsen. Mange fanger har i ettertid fortalt om svært harde forhold under det nyankomne vaktbefalet Ludwig Runzheimer, som du ser på bildet her. 

I de siste to månedene før freden pådro flere fanger seg skader og traumer som følge av den harde straffeeksersisen.

Ved den tyske kapitulasjon ble rollene snudd og nordmenn mistenkt for landssvik arrestert allerede 8. mai 1945 og satt inn i Bergen kretsfengsel.

Dagen etter ble leiren frigjort av norske hjemmestyrker og Røde kors, dermed gikk leiren inn i en ny fase. På bildet her ser vi de norske fangene oppstilt i leiren 9. mai 1945 etter at leiren var overtatt av de norske styrkene. 

Første pulje frigitte fanger fra Espeland slapp ut før kapitulasjonen endelig ble proklamert. Røde Kors og andre transporterte de gjenværende 209 endelig løslatte fangene ut av leiren på formiddagen 9. mai 1945. 

Allerede på ettermiddagen 9. mai 1945  ble så mange mistenkte landssvikere arrestert at det førte til sprengt kapasitet ved Bergen kretsfengsel, og Espeland fangeleir tatt i bruk som varetektsanstalt for landssvikfangene. 

Minst 400 norske menn og 87 kvinner havnet i det som innen kort tid ble omdøpt til Espeland tvangsarbeidsleir. Politiet hadde ansvaret for driften inntil Fengselsstyret den 1. april 1946 overtok driften. 

Den første tiden satt fangene i varetekt i påvente av rettssak, men etter hvert ble leiren på Espeland soningssted for flere av dem. Fra 9. mai 1945 til 24. oktober 1948 satt knappe 400 kvinner og menn i Espeland tvangsarbeidsleir.

Enkelte fanger ble i denne tiden mishandlet. I begynnelsen ble vaktholdet utført av blant annet hjemmefronten. Nye vakter ble så rekruttert gjennom lokale aviser og gjennomgikk et seksukers kurs.

Reglementet var strengt den første tiden. Fangene fikk ikke ha besøk, bruke telefon eller sende eller motta brev. De kunne få pakker med klær og toalettsaker, men ikke mat. Når fangene hadde fått sin dom ble forholdene ofte i praksis noe friere.

Den 13. september 1948 besluttet Fengselsstyret at Espeland tvangsfangeleir, som snart var tømt for landssviksdømte, skulle brukes som straffeanstalt for samtlige tyske krigsforbrytere i Norge. Personene på bildet er tyske soldater i arrest 1945, muligens i fangeleiren på Bergenhus festning.

Fangene på Espeland som snart hadde sonet ferdig skulle vente på løslatelsen i Bergen kretsfengsel, og resten ble overført til Hustad tvangsarbeidsleir i Fræna kommune. 

Historien om landssvikerleiren på Espeland tok slutt den 25. oktober 1948. Alle de ansatte ble oppsagt. En ny periode i leirens historie sto for døren. Igjen skulle det snakkes tysk der. 

Like etter krigen ble Det sivile luftvern i praksis lagt ned. Forsvarskommisjonen av 1946 fant det imidlertid svært viktig med et sivilforsvar i kontinuerlig beredskap.

Sivilforsvaret ble basert på Det sivile luftvern: Det lå under Justisdepartementet, alle norske borgere mellom 18 og 65 kunne kalles til tjeneste, politimestrene var ansvarlig for sine kretser, mens kommunene og fylkesmennene organiserte beredskapstiltak.

En oppgave for Sivilforsvaret var  å gi assistanse ved naturkatastrofer og større ulykker. Med et kommunistledet kupp i Tsjekkoslovakia i 1948, sovjetiske trusler mot Finland, og Berlinblokaden, ble jernteppet trukket gjennom Europa. Atomvåpenkappløpet startet og Norge gikk inn i NATO (1949).

Norge fikk en utsatt posisjon. Den kalde krigen var i gang, og satte et tydelig preg på Sivilforsvaret.

I sivilforsvarsloven av 1953 ble trening og opplæring høyt prioritert. En nasjonal utskrivningsstyrke på 80.000 kvinner og menn skulle effektivt håndtere kriser. «Hordaland fjernhjelpleir» – som ble det offisielle navnet – var operativ fra årsskiftet 1953/4. 

I tillegg til store mengder forskjellig utstyr, hadde kolonnen på Espeland til rådighet 30 lette og tunge kjøretøyer, og kunne rekvirere langt flere. Enheten var relativt stor, bestående 758 befal og mannskaper.

Avdelingen på Espeland var organisert som andre fjernhjelpkolonner. I tillegg til en ledergruppe på syv personer, besto den av en fjernhjelpgruppe på 558 personer, et ambulansekompani på 135 personer, og en forsyningsgruppe på 56 personer. 

Rekrutteringen av mannskaper skjedde etter sesjoner, der Forsvaret fikk de stridsdyktige og Sivilforsvaret fikk de arbeidsdyktige og hjelpedyktige. Det var ikke vanskelig å fylle rekkene, også fordi kvinner kunne innkalles til tjeneste. Sivilforsvaret var tidlig ute med likestilling.

I 1989 brøt det sovjetiske imperiet sammen, Berlinmuren falt og den kalde krigen tok slutt. De sivile oppgavene kom i forgrunnen i Sivilforsvaret. 

Allerede etter en omorganisering i 1988 var antallet mannskaper redusert til 570 i Hordaland fjernhjelpleir.

Kolonnen ble formelt nedlagt i 1994, og var helt oppløst i 1997. I juni samme år ble leiren lagt ut for salg.

Da sivilforsvaret avsluttet bruken av leiren skulle den selges på det åpne marked. Arbeidet for å stoppe salget ble igangsatt av en liten gruppe privatpersoner, med Erling Mjelde,  bydelsleder i Arna (Ap), i spissen. 

Et halvt år senere ga daværende kulturminister, Anne Enger Lahnstein, uttrykk for at leiren måtte bevares. Stiftelsen Espeland fangeleir ble dannet i 2000, med hjelp fra Hordaland sivilforsvarsforening.

Leirens historiske verdi ble tydeliggjort, og Riksantikvaren satte krav til salget av leiren. Flere planer for bruk av anlegget for ulike etater ble foreslått i de påfølgende årene.

Samtidig som leirens bygningsmasse ble vedlikeholdt, etablerte de frivillige historiske utstillinger der leirens historie og betydning ble formidlet.

Stiftelsen fikk tidlig disponere noen av brakkene til museums- og undervisningsformål, og fremsto over tid som den rette forvalteren av anlegget.

I november 2014 ble leiren fredet, og i januar 2015 overtok stiftelsen offisielt eierskapet fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Et anlegg som gjennom mange tiår hadde virket med krig, konflikt og kriser som bakgrunn skulle nå innta en ny og viktig beredskapsrolle gjennom å holde frem verdien av menneskeverdet.

Det var en glad og kry gjeng som entret Stortinget da leirens formelle eierskap var avgjort. Endelig kunne de begynne å se fremover, og samtidig lå det et stort alvor over det hele.

Ansvaret ved å ivareta et 5000 kvm stort anlegg med fredede bygg var ikke ubetydelig. Men som følge av samhold, stor innsats og gode støttespillere har det gått bra og leirens aktiviteter er utvidet med betydelig mer aktivitet enn tidligere. I dag er stiftelsen som driver leiren profesjonalisert og har flere fast ansatte. 

Hvert år tar vi i mot mange tusen skolelever i Espeland fangeleir. Alle elever fra 9 trinn i Bergen kommune kommer på besøk i leiren. 

Foruten voksne i lag og organisasjoner tar vi i mot tilreisende skoleungdom fra andre steder i landet, og alle slags besøkende som kommer til leiren på eget initiativ. 

Leiren er søndagsåpen i sommerhalvåret og det arrangeres ellers mange ulike typer av arrangementer gjennom året. 

Undervisningsavdelingen har tilrettelagte undervisningsopplegg, og utstillinger er åpne for publikum. Leirens utearealer er store og velegnet for besøk og aktiviteter der leiren ligger tett opp mot Gullfjellet og Skåldalsnipa.