Gjennom de 80 år som er gått siden leiren ble bygget i 1943 har bruken endret seg i takt med behovet og institusjonene som forvaltet anlegget. Espeland fangeleir er Norges eneste bevarte fangeleir bygget under 2. verdenskrig av om lag 600 leire. I dag fungerer leiren som ramme om undervisning og formidling. 

Forløperen til Espeland fangeleir var Ulven leir på Os. Fra 1940 ble Ulven benyttet av den tyske okkupanten som fengsel for norske motstandere. 

Fordi Ulven lå nærme sjøen og kunne trues av engelske tokt, overtok Wehrmacht anlegget for militær trening.

Okkupanten måtte således finne et egnet område for byggingen av et transittanlegg for politiske fanger før de arresterte ble videresendt til andre leirer.

Den nye leiren skulle også avlaste Bergen kretsfengsel, og tjene som soningsanstalt for domfelte med kortere dommer. Valget falt på Moldalia på Espeland noen kilometer syd for Indre Arna – et ødslig sted, bitende kaldt og rått om vinteren.

På bildet her ser vi originaltegningen som arkitekten SS-Untersturmführer Niebel satte opp. Bygging av Espeland fangeleir startet 1. august 1942. 

Først måtte det bygges vei fra Espeland og opp til leiren i Moldalia. Arbeidene ble utført i juni-juli 1942 av flere hundre jugoslaviske krigsfanger, behandlet som slavearbeidere. 

De var inkvartert på Reperbanen ved Fjøsangerveien i Bergen, og ble fraktet med tog frem og tilbake mellom Bergen og Espeland. Disse fangene møtte siden en svært ublid skjebne.

Tysk fangeindustri kom til uttrykk i effektiv produksjon og transport av standardiserte byggemoduler for leirer. 

Brakkebyggene kom som flatpakkede flak fra Tyskland. På bildet her ser vi lossing avmoduler på Garnes kai vinteren 1943-44, på veg til Moldalia der de skulle settes opp. 

Norske entreprenører fikk ansvar for monteringen av brakkene. Den første brakken sto klar januar 1943, hvoretter overføring av fanger fra Ulven leir og Bergen Kretsfengsel startet. Fangene deltok også i det videre byggearbeidet.  De første 8 brakkene stod ferdige sommeren 1944.

Den første brakken sto ferdig i januar 1943. Selv om det kun var én bygning klar startet internering av fanger til Espeland. 

I starten bodde den tyske leirsjefen, vaktene og fangene i samme brakke. Da fangeromsbrakke nummer to sto ferdig i februar, flyttet vaktene og leirsjefen inn dit.

I juli 1943 hadde leiren tre fangeromsbrakker, to cellebrakker og en kjøkkenbrakke. Selve fengselsområdet sto ferdig våren 1944. Da hadde det blant annet kommet opp en toalett- og vaskebrakke og et fjøs.

Høsten 1944 sto også to administrasjonsbrakker, en vaktmannskapsbrakke og et garasjebygg klare like utenfor piggtrådgjerdene. Portalen på bildet her var inngangsparti ved administrasjonsbrakken og garasjebygget.

På Espeland satt så langt vi vet 2026 fanger fra januar 1943 til mai 1945. Maksimumsbelegget var rundt 380 til samme tid. Fangene kom stort sett fra Hordaland og Sogn og Fjordane. Det kom også et beskjedent antall utlendinger i leiren, om lag 100 personer i alt. 

Fangene på vi ser på dette bildet var på arbeidskommando ved Ytre Arna kai da bildet ble tatt. Utekommando var ettertraktet blant fangene fordi det gav dem muligheten til å komme seg ut av leiren i noen timer, og bevertningen var ofte bedre utenfor leiren. Tidvis kunne også fangene få møte familien sin i hemmelighet når de var på utekommando. 

Selv om arbeidslagene på utekommando traff folk, og var et synlig bevis for fangeleirens eksistens, hadde folk på Espeland lite kontakt med fangene i det daglige. Fangeleiren lå øde til, og få innbyggere beveget seg i området rundt leiren.

De fleste fangene satt uten dom, men var i Schutzhaft – forvaring. Om anlegget til stor del var planlagt som en transittleir, ble flertallet sittende i leiren frem til løslatelse. Noen få satt fengslet i leiren som gisler for ettersøkte familiemedlemmer. Leiren avlastet Bergen kretsfengsel, og holdt innsatte som hadde kortere dommer for ikke-politiske forbrytelser.

627 politiske fanger ble overført til Grini, og minst 378 ble deretter videresendt til Tyskland. De overførte hadde som oftest alvorlige beskyldninger rettet mot seg.  Av fangene som hadde vært internert på Espeland, mistet 27 livet i utenlandske konsentrasjonsleirer, så langt vi vet.

Vaktene i Espeland fangeleir var stort sett utkommanderte tyske og østerrikske sivile, og måten disse behandlet fangene ble av fangene selv omtalt som levelige. 

Enkelte vakter forsøkte å hjelpe de innsatte etter beste evne, og gav uttrykk for at de ikke ønsket å være i Norge, eller at de næret fiendskap mot nordmenn. 

Leiren fikk etter hvert rykte på seg for å ha milde forhold og dårlige sikkerhetstiltak. Tross dette var det kun ett rapportert rømningsforsøk fra leiren. I 1944 ble det innført nye regler vedrørende hilseplikt, hygiene og skittentøy, arbeid og omgang med sivilpersoner i leiren. Det ble innført skjerpet straff for fluktforsøk og innført løpetempo i arbeidstiden. 

I mars 1945 ble forholdene i leiren skjerpet ytterligere gjennom utskiftninger i leirledelsen. Mange fanger har i ettertid fortalt om svært harde forhold under det nyankomne vaktbefalet Ludwig Runzheimer, som du ser på bildet her. 

I de siste to månedene før freden pådro flere fanger seg skader og traumer som følge av den harde straffeeksersisen.

Ved den tyske kapitulasjon ble rollene snudd og nordmenn mistenkt for landssvik arrestert allerede 8. mai 1945 og satt inn i Bergen kretsfengsel.

Dagen etter ble leiren frigjort av norske hjemmestyrker og Røde kors, dermed gikk leiren inn i en ny fase. På bildet her ser vi de norske fangene oppstilt i leiren 9. mai 1945 etter at leiren var overtatt av de norske styrkene.